Norderhovslaget


28-29.mars 1716

Anna Colbjørsdatter bremser svensk knipetangsmanøver  

(Denne historien er bygget på de faktiske hendelsene men er også en liten porsjon fri diktning - dog slik at det godt kunne ha foregått på den beskrevne måten)

Om formiddagen lørdag den 28. mars 1716 kom det underretning til sjefen for Gjellebekk skanse i Lier om at den svenske hæren forsøkte å lure 600 karolinske dragoner inn bakveien til skansen. De var på vei oppover Hakadal for derfra gjennom Jevnaker og Ringerike komme seg nedover mot Lier. Sjefen for det 2. Søndenfjeldske dragonregiment, oberst Øtken ble straks sendt til Ringerike for å avskjære fienden. Fortroppen utgjorde bare 150 norske dragoner mot svenskenes 600.

Den norske troppen red direkte til Stein gård. Dette var en strekning på ca. 40 kilometer fra Gjellebekk. De ankom Stein gård sent på lørdagskvelden. Stein gård ligger ikke mer enn ca 5 kilometer fra Norderhov prestegård. Løytnant Collin red sammen med to menn fra distriktet, Thor Hovland og Pål Putten, nordover for å se etter svenskene. De behøvde ikke ri langt før de så flammene fra flere leirbål rundt Norderhov kirke. Utsikten de tre hadde over landskapet, var etter all sannsynlighet fra det stedet vi i dag kjenner som Ringåsen. Dette begrunner jeg med at det ville vært for mange gårder på det som i dag er vestsiden av Steinsletta. På gårdene rundt Norderhov prestegård var det nemlig forlagt svenske soldater. Den tryggeste veien ville derfor være over jordene øst for Steinsletta mot Ringåsen.

De tre red raskt tilbake til Stein gård hvor det umiddelbart ble holdt krigsråd. De dristige nordmennene besluttet å angripe svenskene til tross for at de var klar over at de antallsmessig var underlegne. De visste at hovedstyrken var på vei, men ikke når de ville nå frem til Norderhov. De mente at overraskelsesmomentet ville være avgjørende. Det skulle vise seg at nordmennene hadde hellet på sin side, noe som reddet en vanskelig situasjon.

Annas rolle

Det har vært spekulert mye på hvilken rolle Anna Colbjørnsdatter spilte i forbindelse med trefningene på Norderhov. En ting synes helt klart: Hun mente selv i ettertid at hun hadde lurt svenskene. På hvilken måte hun hadde lurt svenskene er imidlertid noe uklart. Anna skriver nemlig i et brev til  Gertrude Rosing at «Oberst Löwen var så pen og godlidende (sympatisk)Mann at det endog gjorde mig ondt at narre ham,»

11 år etter slaget på Norderhov sier dessuten Anna Colbjørnsdatter til en nevø som studerte i København: «Jeg gjorde Fienden så sikker og trygg, at han ventet seg ingen Fare, intil våre kom, som jeg vel forut visste skulle komme.»

Hun har helt klart spilt en rolle som imøtekommende vertinne for de svenske offiserene. Alle andre steder svenskene fôr frem hadde de møtt motstand med muskedundrer, kniver, sverd og ljåer. Svenskene plyndret og drepte seg gjennom Jevnaker og stjal alt de fant av verdisaker på gårdene og endatil kirkesølvet i Jevnaker kirke. Ryktet om dette hadde helt sikkert nådd Anna gjennom bønder som forsøkte å flykte fra svenskene.

En uerfaren leder?

Det viste seg at svenskenes leder, oberst Axel Löwen, ikke hadde spesiell erfaring fra felten. Han hadde vært i ingeniørtroppene og hadde ingen kamperfaring. Han må også ha trodd at det ennå var langt igjen til norske styrker, siden han tok det så fullstendig med ro utover lørdagskvelden. Han reagerte heller ikke på at han ble vennlig mottatt til tross for at han hele tiden hadde møtt en aggressiv befolkning. Han trodde også at korteste veien til Lier gikk på vestsiden av Tyrifjorden om Vikersund. Han hadde derfor satt ut en tropp som vaktstyrke mot Busund. Den veien de norske dragonene kom, var det bare satt ut en enslig vaktpost.

Annas gjestebud

Det var ikke småtterier en velstående prestefrue kunne diske opp med når hun først satte i gang. Etter at hun hadde bestemt seg for å ta imot svenskene med det gode, ble det straks satt i gang med baking og brasing. Øl og brennevin ble tappet opp og i storstua ble det dekket langbord for de svenske offiserene. Denne stua heter i dag ”Svenskestua” og det finnes fortsatt kulehull i tømmerveggene. Denne stua inngår som en del av Ringerikes Museum som holder til i selve den gamle prestegården til Norderhov kirke.

Det nevnes ikke at det var menn til stede på gården. Det fortelles om at gamlepresten, Jonas Ramus, var syk og sengeliggende men også at han befant seg i København. Sønnen til Anna, som da var sogneprest, hadde reist av sted tidligere på lørdagen for å rekke frem til å holde søndagspreken i Krødsherad. Alle andre våpenføre menn i bygda var samlet i Nordkleiva som da var en viktig stilling og hovedinnfartsveien til Ringerike. Det var nok smart av Anna å utvise gjestfrihet selv om det ganske sikkert ble snakket negativt om dette bak hennes rygg.

De menige svenske soldatene måtte sove under åpen himmel mens offiserene ble innlosjert innomhus. Soldatene hadde lenge gått på stridsrasjoner og alkoholen virket raskt. De norske speiderne fra Stein gård lurte hele tiden i buskene. De ville vente lengst mulig i håp om at forsterkningene ville nå frem, men ikke så lenge at soldatene ble edru og uthvilte.

   

Anna Colbjørnsdatter inviterer oberst Löwen og hans offiserer inn, mens soldatene måtte slå leir utendørs.
Den aktuelle kvelden hadde det snødd og det var ikke fullt så idyllisk som på denne rekonstruksjonen fra juni 2001.
Foto: Frank Tverran

Slaget starter

Muligheten til å utnytte overraskelsesmomentet  var en gavepakke til nordmennene. Ved halv tretiden om natten hadde det roet seg såpass at det var på tide å slå til. Det var på den mørkeste tiden på natten og nordmennene red i forsiktig skrittgang nedover Ringåsen. Det siste stykket leide de hestene, før de gjorde holdt et par hundre meter unna prestegården. To mann fortsatte til fots. Den enslige vaktposten hadde sovnet med ryggen inntil en trestamme og våknet ikke før han fikk strupen skåret over. Deretter var det fri bane rett inn på prestegårdstunet!

Dragonene satte seg stille opp på hestene og red fortsatt i skritt så lenge de våget mot prestegården. På angrepsordre ble 150 hester sporet til full galopp samtidig. Vi kan neppe forestille oss hvilken forvirring som oppsto hos de svenske soldatene!

Sogneprest Hans Rosing beskrev slaget etter at han hadde snakket med øynevitner. Han gjorde sin beskrivelse bare 16 år etter slaget og det er derfor grunn til å stole på denne beskrivelsen:

«Imod klokken 3 på Natten ankom de til Norderhovs Prestegard i fullt Renn, til Hest, red inn iblandt Prestegårdens Hus med Skudd og Sabler overfalte Fienden i Søvn.  Hvorefter Svenskene ble forvirret og spredt uten det ringeste til deres Forsvar, dels ihjelskutte, mange slagne og nedsablede, Hestene skutte og hugne.  Ja, det meste av Hestene ble så skremte at de slet seg løs og fløi over Jorder og Enger til Skogs.  Oberst Löwen kom ut av Kammeret og med hans Offiserer ble fangne straks nede ved Kirken i hans Underklær som han på Sengen hadde ligget med. Ingen unnslapp fordi Hester og Folk var i den ytterste Forvirring av Skudd, Rop, jammerlige Hyl og store Skrik.  Den ene kjente ikke den andre og de som hadde litt Krefter søkte Marken og Skogene for å fly til Skogs».

Snakk om å bli tatt i bare underbuksa!