|
Historien til våre forfedre på Ringerike kan følges
tilbake til Kristi fødsel. På den tiden la romerne
Europa og deler av Asia under seg. I øst støtte de
sammen med parterne som kontrollerte dagens Iran og
Irak øst for Tigris. Øst for Parthia lå det
gresk-baktriske og det indo-greske rike. De
behersket området nord til Aralsjøen, dagens
Afghanistan, Pakistan og områder ned i Gangesdalen
der de grenset til den indiske staten Magadha/Madhyadeza.
Handelen mellom disse landene var høyt utviklet.
Ifølge Plinius importerte romerne varer fra India
til en årlig verdi av 50000 kg sølv. (1), (2).
Importen av kullstoffstål fra India til bruk i våpen
var av stor betydning for romernes militære
overlegenhet. Men den lange veien gjennom Parthia,
eller sjøveien rundt, innebar usikkerhet fordi Rom
og Parthia ofte var fiender. Romerne løste problemet
ved å bygge opp jern- og stålproduksjon i
Skandinavia, først ved å sende noriske jernbrennere
sammen med retere hit. Da de ikke lyktes, fikk man i
stand en flytting av æser og vaner fra India/Sentral-Asia
som behersket prosesser for fremstilling av
kullstoffstål, til Skandinavia. Den eldre Edda
forteller om hendelser i kongeriket
Madhyadeza, som betyr Midgard, før vandringen til
Skandinavia. Denne historien ble tatt vare på i
klostermiljøet som utviklet seg på Ringerike, som
ble gudenes bygd. De norrøne guder, som Odin og Tor,
var historiske konger som hadde hersket i Midgard
før vandringen til Skandinavia. Hypotesen, som her
presenteres, ser utviklingen i Skandinavia som et
resultat av politiske beslutninger tatt i Rom.
Innføring
De første mennesker vi kjenner som kom til
Skandinavia, var daner som ble drevet ut av Egypt
ved slutten av Hyksos-perioden ca. 1550 f.Kr. og
etter hvert slo seg ned på begge sider av Øresund.
De sto bak den nordiske bronsealder (3). De kom og
til Ringerike på leting etter metaller. Noen døde
her og ble begravet i røyser med utsikt til
Tyrifjorden. Homer forteller at daner som døde,
underveis ble stedt til hvile på de ytterste nes. De
kaltes daner frem til 600 f.Kr. Da kom de i konflikt
med romerne i Sør-Italia, som etter det omtalte dem
som tyver og kjeltringer, grekere. Etter det ble de
kalt grekere rundt Middelhavet. I Norden kaltes de
fortsatt daner. Dermed forsvant sammenhengen og
forklaringen på kontakten med Middelhavslandene i
bronsealderen. Men daner og grekere var samme folk.
Det eldste skriftlige materiale der våre kystområder
streifes er fra det 6.te århundre f.Kr. skrevet av
en fokeisk sjøkaptein fra Massalia (4). Fokeerne var
og daner. Kapteinen nevner en utvandring fra
kystområdene i Belgia til et land med fjell, fjorder
og tett kratt. Mennesker fra Mösdalen og Belgia
flyktet på grunn av årlige overfall av germanere fra
øst og keltere fra syd og vest. De bosatte seg vekk
fra kysten i tilfelle plyndrerne skulle komme etter.
Noen kom til Ringerike. Stedsnavn på berg fra
keltisk bergos og li/lier fra belgisk lier kan
stamme fra denne tiden. Plutarch nevner emigrasjonen
i noen setninger. (5)
I årene 340 – 330 f.Kr. seilte Pytheas fra Massalia
langs norskekysten nord til Tana. (6) (7) Faukene
hadde handelsstasjoner i Norge, og etter at romerne
123 f.Kr. innlemmet Massalia i sitt rike, disponerte
de sjøfolk og entreprenører som kjente Norge.
Faukene utvant og handlet med metaller og det var de
som sto bak den første jernutvinning her. Mange
stedsnavn i Norge er fokeiske. Helleristninger viser
deres skip og solhjulet som var deres merke. Ruten
til jernområdene gikk over Ringerike. Averøya, der
aver er fokeisk og betyr den forreste, forteller at
de gikk på land her før de fortsatte til
utvinningsområdet for jern lenger nord.
I det siste århundre f.Kr. erobret Cæsar Gallia og
gjorde en tur til England med hæren før han sendte
sin kommandant Publius Crassus ut for å finne
seilingsruten til tinnfeltene som forsynte
bronsestøperne i Belgia med noe av det tinn de
brukte. Cæsar overtok tinnproduksjonen på
Forsandmoen og sendte lemannonios fra området ved
Lacus Lemanus, Genfersjøen, til Boknfjorden som
slaver på tinnmarkene. Boknfjorden ble etter det
kalt Lemannonios kolpos. (8)
Etter mordet på Cæsar ble hans nevø keiser under
navnet Augustus. Hans militære styrke på 60 legioner
trengte våpen. Stål ble kjøpt fra kongeriket Noric i
Kärnten i Østerrike og fra India som og leverte
serrisk, kinesisk, stål. (9) Augustus tok kontrollen
i Noric og Rætia år 14 f.Kr. Men stålproduksjonen
der var liten i forhold til hærens behov. Derfor så
Augustus etter andre områder som kunne levere. Fra
fokeerne i Massalia visste man at jern fantes i
Skandinavia. Augustus sendte derfor år 4 e.Kr. ut en
ekspedisjon for å undersøke området. (10) Den
besøkte og Norge. Da hadde man allerede bygget en
kanal fra Rhinen til Ijsselsjøen med utløp i
Nordsjøen. Augustus ønsket å kontrollere
kystområdene skipene skulle seile langs fra
Skandinavia. Derfor erobret hæren de germanske
stammeområder vest for Elben. År 9 dro Quintilius
Varus østover fra Vetera med 30000 mann for å kreve
inn skatt. På tilbaketuren til Rhinen ble styrken
lokket i et bakhold og tilintetgjort (11). Augustus
var en gammel mann og fikk en knekk. Områdene mot
Elben ble gitt opp, og jernproduksjonen i
Skandinavia stagnerte. Augustus døde år 14 og
stesønnen Tiberius overtok motvillig keiserembetet.
Han foretok intet i Skandinavia.
Claudius ble keiser år 41 etter despoten Caligula
som hadde styrt etter Tiberius død i år 37. Claudius
satte seg fore å løse stålproblemet. Han vurderte
først en ny erobring av de nordvesttyske områder,
men bestemte seg for å ta Englands østlige deler i
den hensikt å la jerntransporten følge tinnruten fra
Norge til England og sørover langs Englands østkyst
og over til Rhinmunningen.
Claudius satte og i gang bygging av veier gjennom
Alpene til Donau-grensen og deporterte det noriske
herskersjikt, som var keltiske hader. Byen Noreia
ble tømt for mennesker sammen med bl.a. byen Teurnia
engang mellom år 41 og 50 e.Kr. I Rætia gikk det
likedan. Dio Cassius, som skrev Romerrikets Historie
rundt år 200, forteller (12):
---- fordi landet hadde en stor befolkning av menn
som kunne gjøre opprør, ble de aller fleste av disse
som var i militær alder deportert.
----deportasjonene av unge folk hadde et slikt
omfang i Rætia at den gjenværende befolkningen mange
steder sank ned i betydningsløshet.
Dio sier intet om hvor romerne sendte befolkningen,
men deporterte som var for gamle til soldattjeneste,
ble brukt som slaver. Det er rimelig å anta at
Claudius sendte dem dit han trengte dem mest.
Spørsmålet vi derfor kan stille, er om det finnes
språklige, mytologiske og arkeologiske spor etter
noriker og retere på Ringerike og i Norge for øvrig
som kan bevitne at de ble sendt hit.
Tivar alle på tingstolar gjekk, dei høgheilage heldo
rådlag: skulle æser avlåt gjeva eller offer alle
gudar eige?
Spjut heiv Odin og skaut i flokken, det var
folkstrid den fyrste i heimen. Broten vart bordvegg
i Åsaborgi, vaner på opne vollar sprungo. (13)
Slik forteller Voluspå om et slag som ellers er
ukjent for oss. Men æser og vaner hadde en lang
historie bak seg før de kom til Skandinavia og til
Ringerike som ble deres hellige bygd der Njord, Ge,
Høne, Odin, Frøya og Frøy, vaner og æser hersket i
skjønn forening. Æser og jotner har en fortid i
Madhyadeza, Midgard, de sentrale områder i Nordindia.
(14)
Den siste konge av den gamle barhadrathaslekt var
Ripunjayja som styrte den vestlige del av Madhyadeza,
Avanti, frem til år 513 f.Kr. Hans hærsjef avsatte
kongen og innsatte sin sønn Pradjota som ny konge.
Ved hjelp av dyktighet og karisma gjorde han mindre
naboland til vasallstater. Magadha var den østlige
del av Madhyadeza. Her hersket på denne tiden kong
Srenika. Han ble år 495 f.Kr. etterfulgt av sønnen
Asatru, som var en svær krigerkonge. Han la landene
Anga, Kasi, Vaisali og tilstøtende områder under seg.
Til sist hadde han erobret alle områder i det gamle
Midgard bortsett fra jotnenes land Avanti.
I India hadde man den skikk at store kongers
etterfølgere og tilhengere fikk navn etter kongen.
Pradjotas etterfølgere og tilhengere kaltes derfor
jotner mens de som fulgte Asatru kaltes æser. Asatru
og Pradjota levde samtidig de siste 5 år av
Pradjotas levetid, og etter at begge hadde slukt
tilstøtende mindre riker i det gamle Midgard,
gjensto for Asatru bare jotnenes Avanti og for
jotnene æsenes Magadha. Begge rustet opp, befestet
sine hovedsteder og byer og gjorde utfall mot
hverandre. Men noe avgjørende slag fant ikke sted
mens disse levde.
Udayin (Odin), Asatrus sønn, myrdet og etterfulgte
sin far slik skikken var. Han var en dyktig, avholdt
og mektig konge. Etter at han drepte en vasallkonge,
flyktet dennes sønn over til jotnene i Avanti og
fikk innpass i kongehuset der. Sammen med
jotunkongen klekket han ut en plan for å ta livet av
Odin. Prinsen gikk i kloster og ble munk, og
forkledd som munk dro han til Odins hoff i
Pataliputra og vant hans tillit. Det ble Odins bane;
prinsen drepte ham mens han sov. Mordet fant sted år
447 f.Kr. Etter dette dro noen æser nordover til
Gansu i Kina. De ble konger hos sakaene der og gikk
under navnet æser. Odin hadde ingen arvinger og en
ny slekt besteg æsenes trone. Rivaliseringen mellom
jotner og æser fortsatte til jotnene ble nedkjempet
år 413 f.Kr.
Da Alexander den store kom på hærtog til India,
hadde Nanda-dynastiet makten i Midgard (15).
I Midgard diktet man om kongene. Diktene kalles
hymner og indisk historie finnes som hymner uten
kronologi. Det ble regnet som stor kunst å ikke
bruke kongens navn men andre ord som beskrev kongen
så godt at de som kjente ham visste hvem hymnen
gjaldt. I den eldre Edda møter vi æser og jotner
sammen med Åsator og Odin. Kvadene er laget som
hymnene i India og de forteller om konger, slag og
hendelser som fant sted i Midgard, Madhyadeza, for
2500 år siden. Våre norrøne guder Åsator og Odin
kaltes i India Asatru og Udayin og våre jotner er
indernes jotas.
|
Snorre skriver Tor, som de kaller Tru. Dermed nærmer
Asatru seg den norrøne Åsator. På indisk omtales han
og som Ajat Asatru der Ajat betyr geit. Da er vi
temmelig nær Tor med bukkene. Magadha lå på sørsiden
av Ganges og bestod av provinsene som i dag heter
Bihar og Jharkhand. Største elv er Son som kommer
sørfra ut i Ganges. Sørvest i Jharkhand ligger Torpa
med senteret Gopla og Hundr-fossen. Det var i disse
områder æsene produserte jern.
Vanene var etterkommere etter grekere, makedoniere,
trakere og folk fra Lilleasia som kom til Baktria og
Sogdia, de nord-østligste provinser i Alexander den
stores rike etter hans hærtog til India. Inderne
kalte disse menneskene Yavanas (16), vestlendinger.
Sakaene kalte dem vaner, som er avledet av yavanas.
Vanene ble skilt fra resten av det greske rike da
parterne overtok dagens Iran. De konsoliderte
stillingen i Baktria før de utvidet riket mot sør
over Hindu-kush-fjellene til Pakistan og det
nordlige India. Dette skjedde mens Demetrios var
overkonge. Han hadde to generaler, Eucratides som
kaltes Loricos fordi han gikk i en panserkappe, og
Menandrou, som sakaene kalte Mennon. Eucratides
bodde nord for fjellene i byen, som lå på stedet som
i dag heter Ay Khanum der Demetrius regjerte.
Menandrou var underkonge sør for fjellene. Disse to
vanekonger dro mot æsenes by Pataliputra, som de
beleiret, plyndret og brente deler av ca. 160 f.Kr.
Innholdet i et vers i Voluspå passer med slaget om
Pataliputra. Vaner og æser kjempet mot hverandre om
byen og landområdet uten at noen fikk overtaket.
Derpå fulgte forhandlinger og overlevering av
gisler. Æsene stoppet vanenes erobring. Fra da av
krympet deres rike.
Snorre forteller at kong Mennon var gift med
datteren til overkongen. De hadde en sønn, Tor, som
var til oppfostring hos hertug Loricus. Da han var
12 år, drepte han fosterfaren sin. Går vi til
Vanaland, det gresk-baktriske rike, finner vi at
underkongen Menandrou var gift med datteren til
overkongen Demetrios. Datteren het Agathoclea. De
hadde en sønn som het Teres, som var til oppfostring
hos Eucratides. Eucratides ble myrdet av sin
fostersønn etter at han selv hadde tatt overkongen
Demetrios av dage. Teres flyktet etter mordet
nordover til Sogdia der han møtte den gren av æsene
som etter mordet på Odin hadde flyttet til Gansu. De
var nå på vandring vestover. Teres ble opptatt blant
dem og giftet seg inn i deres kongeslekt. Hans far
Menandrou ble ny overkonge i Vanaland. Den Odin som
ledet vandringen til Skandinavia var en etterkommer
etter Teres, som vi kaller Tor.
Vanenes makt i India avtok som følge av rivalisering
mellom dem og fordi de var få. Alliansen med æsene
var ikke nok til å hindre en oppsmuldring av deres
rike. Ca. 130 f.Kr. erobret kushanene den del av
Baktria som lå nord for Amu Darja. Parterne overtok
senere vestlige områder. Til sist var Vanaland
overtatt av andre, men vanene hadde fremdeles
ledende posisjoner når det gjaldt handelen med Rom
der Alexandria i Egypt var den viktigste
innfallsport.
Det var ofte forhandlinger mellom romere og vaner og
det toppet seg i begynnelsen av 1. ste århundre
e.Kr. under keiserne Trajan og Hadrian. Vaner og
æser ble tilbudt Skandinavia for å starte jern- og
stålproduksjon, og ca. år 120 e.Kr. inngikk de en
avtale med romerne og la ut på vandringen til
Skandinavia. Vi ser og at Trajan ga vaner plass i
senatet med en fast årlig inntekt.
Snorre forteller om innvandringen til Skandinavia
under Odin og skriver at Odin visste at han skulle
få et rike i verdens nordlige områder og at hans
slekt skulle bli stor der. Det tyder på en avtale
med Rom. Fra år 180 stoppet romernes stålimport fra
India. Dette samt det faktum at jernutvinningen
samtidig fikk et enormt oppsving i Norge og Sverige
gjør det sannsynlig at vaner og æser fikk
Skandinavia av romerne mot at de organiserte
jernutvinning og stålproduksjon her for å dekke
romerske behov. De flyttet hit under ledelse av en
ny Odin, som var en etterkommer etter Teres og kong
Mennon. Med seg hadde han æser og serrer som
behersket de kinesiske prosesser for produksjon av
kullstoffstål. Gotere sluttet seg og til toget. De
var jorddyrkere og husdyrholdere og kom i så stort
antall at deres språk over tid kom til å dominere.
Æsenes språk var beslektet med gammelgotisk. Da
romerriket gikk under, opphørte jernproduksjonen i
Norge. Det forteller noe om hvem som sto bak og var
kunde.
Noriker og retere på Ringerike
Vi skal ta for oss noen stedsnavn på Ringerike og
tyde dem ut fra den forutsetning at de har retisk
opprinnelse. Forskjellige gamle språk og dialekter
ble opp mot vår tid snakket i dalene i det gamle
Rætia. De er nedfelt i eldre ordbøker som er lagt
til grunn for tydningene (17). Språkforskerne antar
at disse gamle språkene har endret seg lite siden
romertiden fordi dalene var svært isolert. Ord som
var aktive i romertiden var fortsatt i bruk til det
20-ende århundre. Ringeriksnavnene er tatt fra
dagligtalen og dagens skrivemåte. Her ligger en
kilde til feil fordi disse navnene kan ha endret seg
i løpet av tiden som er gått siden navnsettingen
fant sted.
Ringerike Romerne deporterte det noriske
herskersjikt. Deres gamle rike i
Østerrike kaltes på latin Regni Norici. Mennesker
som utvandret til
et nytt sted gav ofte dette navn etter stedet de
forlot. Ringerike
kan være avledet av Regni Norici.
Regni Norici > Regnin’rike > Ringerike er en mulig
utvikling.
Tyrifjorden Byen Teurnia var grunnlagt av Tyrhenos,
som var det greske
navn på etruskerne. Mange tyrrenere flyktet fra
romerne inn i
alpene. De kaltes Teuri, som uttales tyri.
Kanskje ble noen deportert til Ringerike der de gav
navn til
Tyrifjorden.
Ask As-ch chesa var på retisk et sted der alle hadde
rett til tak over hodet. Skreven –ch uttales på
retisk som vår k. I den tiden vi snakker om kan det
der gården Ask ligger i dag ha vært et sted der
nyankomne fikk tak over hodet, et mottak der de
deporterte oppholdt seg før den endelige
utplassering. Claudius startet deportasjonene engang
mellom år 43 og 50 e.Kr. og Ask er fra denne
tidsperioden.
Veien Kan avledes av veih eller vih som er
betegnelsen på et lite
handelssted. Dette var senteret på Ringerike der de
deporterte,
som utvant jern og andre råvarer i åsområdene,
byttet inn dette
mot varer de trengte. Markedsplassen her ble
opprettet
samtidig med Ask og bestod til romerriket gikk under
i det 5.te
århundre.
Setrang Navnet kan deles i sets og raign. Det betyr
i så fall kongestol eller
kongesete.
Beliggenheten og navnet tilsier at dette var den
første noriske
konges gård.
Tannberg Navnet er satt sammen av tann og bergos der
tann er retisk.
Ordets betydning var opprinnelig jordhule der
mennesker bodde.
Det er og brukt i betydningen hi. Også et gravfelt
der de avdøde
bodde under jorden kunne få denne betegnelsen.
Lein Lein er et av mange retiske ord for skog. Andre
er sil og god.
For ytterligere å sannsynliggjøre at retere ble
sendt til Norge, skal vi tyde innskriften på
Einangsteinen i Vestre Slidre i det retiske alfabet
fra Sanzeno-Bozen. Runene på Einang-steinen ser slik
ut :
Vi leser:
dagartharrutofainido.
Innskriften kan deles i 4 retiske ord slik:
da garthar ruto fainido
Med ordboken (19) kan vi tyde ord for ord:
da à gjør. Verbet dar = å gjøre.
garthar à å bevokte. Sammen da garthar à pass på.
(Engelsk do watch)
ruto à jordlapp 4-kantet åkerlapp med omtrent like
lange sider.
fainido à høyavling. Fain = høy.
På steinen står det da: Pass på jordlappen og
høyavlingen.
Den retiske teksten viser at retere fra alpedalene
ble deportert til Norge. Antagelig sto et gudebilde,
en Tschep, ved siden av steinen og bønnen var rettet
til guden. Verbet har endelsen –ar i infinitiv
hvilket betyr at dialekten er fra nedre Engadin.
Befolkningen der kalles og kaltes Valaders. Det er
opprinnelsen til navnet Valdres. Nær Einang ligger
Lomen. Navnet er avledet av siste ledd i Stabolum og
forteller at romerske soldater var stasjonert der.
Retere ble og bosatt på Ringerike. De var ufrie og
kom som slaver. Deres første herrer var de hadiske
noriker. Fra år 130 kom æser og vaner, og reterne
ble treller for dem. Romerne brukte retiske soldater
i hjelpetroppene i Britannia. Etter endt tjeneste
fikk de romersk statsborgerskap og hadde krav på
jord til å leve av. Den fikk de tildelt der romerne
ønsket å bygge opp en romervennlig befolkning.
Derfor ble pensjonerte soldater plassert i Norge,
Sverige og i kystområdene fra Jylland til
Rhinmunningen. (20)
På retisk betyr verbet star å bo og en soldats gard
fikk ofte hans navn + endelsen sta som navn. De
eldste sta-navn er derfor fra romertiden. På
Ringerike er det få slike navn. Ringerike var
gudenes bygd der herskerne og de religiøse ledere
bodde. Soldatveteraner passet ikke inn blant denne
eliten. De ble anvist jord i andre bygder.
Arkeologiske funn av soldatgraver med romersk
våpensett på Østlandet bestående av det romerske
gladiussverd og 2 spyd hvorav det ene var av den
retiske gæsumtypen med brede mothaker viser at de
gravlagte var soldater fra de romerske
hjelpetropper. Det er hevdet at dette var nordmenn,
men det er lite trolig når en vet at de som ble
opptatt, ikke kunne være slaver og at de enten måtte
være romerske statsborgere eller ha en skriftlig
anbefaling fra en romersk statsborger for å bli
opptatt som rekrutt. I tillegg unngikk romerne av
følelsesmessige årsaker å unngå å bruke et lands
egne innbyggere som soldater mot sine egne (21).
|
Norikerne fikk problemer med å tilfredsstille
romernes krav til jernleveranser. I det østerrikske
Noric hadde de produsert jern og stål fra malm som
var brutt ut av fjellet. I østlandsområdet var
malmen av en annen type. Det gjorde at norikernes
prosesser for jern- og stålfremstilling fungerte
dårlig og måtte tilpasses. I gammel tid kunne det ta
lang tid fordi man ikke forsto årsaken. Noen skyldte
på gudene og at ofringen ikke hadde vært
tilstrekkelig, andre skyldte på vannet o.s.v. Mye
ble prøvd uten at man lyktes. Romerne hadde dårlig
tid og hentet inn ny ekspertise. Æser og vaner ankom
til Østlandet.
Æser og vaner på Ringerike
Det øverste sosiale og kulturelle lag av vaner og
æser som kom til Norge ble bosatt på Ringerike. Vi
finner helligsteder for vanene N’jord, Ge og Høne i
området der Norderhov kirke ligger i dag. På
Hole-halvøya finner vi helligsteder for æsene Odin,
Frøya og Frøy. Dette er bærebjelkene i den norrøne
mytologi. Ringerike var et religiøst senter som
makthaverne sognet til. Hvordan lokale guders
helligsteder ble bygget i Vanaland, beskrives i
(22). Jeg siterer:
Templene i den lokale kult i Baktria var bygget som
en rektangulær hall med en vestibyle foran og med en
korridor rundt, enten det var zoroastrianisme eller
en annen kult som i Takht-i-Sangin, Dilberjin eller
Surkh Kotal….. I buddhistiske hus tittet
Bodhisattvaer og devaer frem blant akantusbladene….
Devaene var Snorres Tivar, halvguder. Helligstedenes
grunnriss passer med stavkirkenes grunnriss. Den
eldre Edda og kvadene om æser, jotner og vaner ble
tatt vare på og videreformidlet i dette miljøet på
Ringerike. Snorre hadde sine opplysninger om vaner
og æser herfra. Materialet forelå skriftlig i
datidens form for bøker skrevet på huder eller
bjerkenever. Den eldre Edda inneholder kunnskap om
æsenes historie før vandringen til Skandinavia.
Voluspå er skrevet som en indisk hymne som spådom
uten kronologi.
Æsene hadde mange guder. Odin var stammeguden med et
overordnet ansvar. Loke var menneskenes representant
hos gudene og tilhørte i India den lavere kaste
shudra. Åsator og Odin levde samtidig med Buddha og
var påvirket av hans lære. Også vanene med kong
Mennon var preget av buddhismen. (23) Derfor finnes
buddhistiske trekk i den norrøne mytologi.
En av de største gårder på Ringerike er Stein.
Navnet er avledet av æsenes ord sthaina som betød
hjem eller land i deres språk. Et annet ord som
finnes i mange norske navn er setra. Det betyr på
sanskrit utmarksområde. Det var ikke dyrket, men ble
utnyttet av den person eller gruppe som var nevnt
foran. Tor-setra à Tors utmark.
Andre alfabeter enn reternes var i bruk i
kultursenteret på Ringerike. Vanene brukte det
attiske alfabet som ble innført ca. år 400 f.Kr. I
tillegg skrev de i Kharosthi, et nordvestindisk
alfabet, som var effektivt fordi tegnene
representerte stavelser slik at innskriftslengden
ble halvert. Kushanene hadde utviklet en skrift som
ligner runer etter dette prinsippet der et tegn
lydmessig representerte en konsonant + en vokal.
Æsene brukte dette alfabetet og vi finner
runeinnskrifter med dette prinsippet.
Vaner og æser bygget opp en maktstruktur i
Skandinavia etter indisk modell med en overkonge og
mange underkonger/ småkonger. Overkongen var kongenes
konge, basileos basileion, raja rajatirata, som eide
all jord men lot den enkelte bonde drive den på
livstid. Overkongen for dynastiet i Skandinavia satt
i Sverige. Norge var delt i 4 - 5 større riker som
rapporterte til Sverige, og York i England via
Avaldsnes på Karmøy. Herskeren på Ringerike var en
av disse. Under seg hadde han småkonger i alle
bygder som styrte lokalt så lenge romerriket
eksisterte. Med tiden avtok den verdslige makt på
Ringerike fordi man der satt for langt unna det
praktiske arbeid med jernutvinningen og derfor ble
et unødvendig ledd mellom kunde og produsent.
Men det religiøse herredømme beholdt man. Herskerne
her var gudenes sønner og det utviklet seg en
religiøs kult for dyrking av de gamle æser og vaner.
Utøvelsen av kulten var og en politisk gest som
sikret at de som deltok i dyrkelsen av Odin, æser og
vaner forble lojale mot deres etterkommere,
ynglingene. De tillot at andre også dyrket sine
guder så lenge det ikke kom i konflikt med deres
interesser. Helligsteder for andre guder var derfor
i drift mange steder.
Etter Romerrikets sammenbrudd år 410 ble inntektene
fra jerneksporten borte og dynastiet ble svekket.
Etter at østgoteren Theodoric overtok som hersker i
Ravenna, utvandret vaner og æser fra østlandsområdet
til Italia ca. år 525. Der var de lovet jord og en
fremtid av Theodoric. (24) Han døde før de kom frem
etter å ha overlatt makten til et mindreårig barn og
dets mor. Etterkommerne av hader, noriker og retere
utvandret ikke. Fra ca. 530 ble Østlandet igjen
styrt av haderne. Vi aner dem i de vage minner om
Hadafylket.
Etterord.
Da romerriket gikk under, besto befolkningen på
Ringerike av etterkommere etter innvandrere fra
Nordøst-Gallia, retere og æser og vaner. Den
galliske befolkning som bodde på Ringerike da
reterne ankom, har ikke etterlatt annet enn
stedsnavn. Galliske helligsteder er ukjent.
Granavollen var deres sentrale helligsted. I Vestre
Toten ligger et annet gallisk helligsted som
stagnerte. Murrester og altere viser husenes omriss.
Av reterne kom de fleste til Ringerike som
krigsfanger og slaver. De har etterlatt få spor
bortsett fra noen få stedsnavn. Rautija eller
Reitija var deres morsgudinne. Runeinnskriften
ekerilaR vitner om at hun og reterne var i Norge.
Einangsteinen forteller om mennesker som ble rykket
bort fra en trygg tilværelse i alpedalene for å bli
transportert dit steinen står i dag. Den forteller
hvor mennesker som ble bosatt i Slidre og på
Ringerike, kom fra. De startet fra scratch med livet
som innsats. Slo høyavlingen feil, sultet dyrene i
hjel, deretter menneskene. Derfor måtte også gudene
bistå.
Æser og vaner utgjorde et sjikt av verdslige og
religiøse ledere. De ble oppfattet som gudenes
etterkommere, hvilket ga dem stor autoritet. De har
gitt oss de dominerende levninger fra denne tiden.
Deres gamle konger ble våre norrøne guder, og
historiene og kvadene om dem var med og formet den
norrøne mytologi. Snorre forteller i innledningen
til Den eldre Edda om deres innvandring. Den er så
krevende å forstå at selv våre viseste er inne på
tanken om at Snorre fòr med narrestreker. Bakgrunnen
for vandringen var en avtale på høyt internasjonalt
nivå. Den førte til at stykker av en gammel kultur
kom til Norge sammen med buddhismen, som var på
høyden der æser og vaner kom fra da vandringen fant
sted.
I fremtiden kan vi regne med å måtte venne oss til
at vår historieforståelse vil endres.
Futharkalfabetet kan bli retisk og den norrøne
mytologi kan bli lite nordisk. Det kan bli vanskelig
å akseptere for noen. Da skal vi huske at retere,
æser og vaner er våre forfedre. Ser vi på
fordelingen av dna i den norske befolkning har 35 –
40 % av oss ræetiske I1a-gener i blodet, mens 25 –
30 % har æsenes og vanenes R1a-gener. Resten har
vesteuropeiske R1b-gener. Kanskje er det ikke så
ille likevel. De som brakte de første runer hit er
våre forfedre akkurat som de som hadde med det vi i
dag kaller den norrøne mytologi. De kom fra noen av
verdens eldste sivilisasjoner, den vediske og den
greske. Det er heller ikke så merkelig at vi stammer
fra innvandrere. For noen tusen år siden lå jo
Skandinavia under isen.
Alpeområdet der retiske innskrifter finnes
Røde streker = De romerske veier keiser Claudius
bygget gjennom alpene. (25)
Hovedveien gikk fra Trentino i sør til Bozen der den
delte seg. En rute tok av til venstre mot dagens
Merano og gikk videre nordover til Inn og over
Julierpasset til Chur i Sveits. Den ble bygget først.
Den andre ruten tok til høyre ved Bozen og gikk der
Brenner-autobahnen går i dag. Den ble bygget noen år
senere. Det var bl.a. menneskene som bodde i disse
dalene keiser Claudius deporterte. De brakte
Futharkalfabet til Norge.
Alfabet : Det gule området nord for Trento markert
med sorte trekanter har retiske
innskrifter i alfabetet fra Sanceno-Bozen. Det har
flest tegn felles med FUTHARK-alfabetet (26).
Språket på Einangsteinen snakkes i området der
bokstavene TS i SVEITS er plassert, Engadin. Det
lysegrønne feltet med X er området for det venetiske
alfabet. Det har de samme bokstaver, men språket var
ikke retisk.
Augustus bodde i Aquileia og sendte veneterne ut av
området etter Varusslaget år 9. De som ble drevet ut
kom til Nordtyskland, sørsiden av Østersjøen. Noen
slo seg ned i Norge, hvilket navn som Dyster og
Dysthe viser. Este var deres gudinne. Hennes
hovedhelligsted var i Este nederst i det lysegrønne
området.
Kartskisse som viser de greske riker i India og
Madhyadeza/Midgard, jotnenes Avanti og æsenes
Magadha.
En kommentar
til denne artikkelen kan du lese her
I samme
serien, les del 2
I samme
serien, les del 3
|
