|
tekst og foto: Harald Henschien
Kaw Thaung Burma/Bangkok (RingeriksPorten): Befolkningen syd i
Burma synes å leve i absolutt håpløshet. Få har tilgang til elektrisitet
og telefon. Mangel på mat og alle livsnødvendigheter fører nå til en
desperat kamp for å overleve.
Reisen til Burma
Da den burmesiske ambassaden i Bangkok bestemte seg for å slutte å
utstede reisedokumenter til utlendinger, bestemte RingeriksPorten seg
for å ta seg inn i Burma via andre kanaler. En times flytur til Surat
Thani i Syd Thailand, en leiebil i tre timer og utmerkede kontakter i
det Thailandske politiet brakte oss til den thailandske kystbyen Ranong.
Etter diverse forhandlinger med det lokale politiet fikk vi tillatelese
til å forsøke å ta oss inn i Burma via en kjent rute som betjenes av
longtailbåter. Etter opptøyene sist uke var det bare beboere i
grenseområdene som kunne få en slik tillatelse. Men svært få på den
thailandske siden hadde noe øsnke om å besøke Burma slik forholdene
hadde utviklet seg. Vi leide egen longtailbåt til den timelange
båtreisen beskyttet av godt utstyrt livvakt.
På et thailandsk sjekkpoint et stykke ut i bukta ble vi stanset og sendt
tilbake. Med nye stempler fra politiet i Ranong gjorde vi et nytt forsøk.
Det lykkes.
Forsøplete farvann
Havstykket som skiller Thailand og Burma er skittent. Selv om naturen
omkring er formidabel og gripende slår det en at havet kan være så
tilgriset. Fiskebåter fra begge land slipper ut store doser søppel i
åpent farvann. Stadig måtte vår en meter brede longtailbåt med sin
typiske påhengsmotor gjøre buer rundt områder i vannet der det fløt av
søppel.
Etter omtrent en time ble vi kommandert inn til en liten øy like utenfor
den burmesiske kysten. Et burmesisk sjekkpunkt. Da kameraet ble halt ut
av baggen viftet livvakten med armen fra baugen av båten. Heldigvis
hadde vi fått til et skudd med telelinse og kunne bare håpe det beste.
Etter at burmeserne hadde studert pass og papirer fikk vi seile videre.
Kaotisk havn
I Kaw Thaung finnes en mindre brygge. Vi talte over 120 longtailbåter
som lå tett i tett langs stranden og ved bryggen. Mine thailandske
ledsagere kunne ikke gå inn i Burma. På egen hånd måtte dermed
RingeriksPortens repoporter balansere seg gjennom båtkaoset på ripper og
inni burmesiske båter før jeg endelig kunne klatre opp på bryggekanten.
Inne på land ble det tilløp til direkte kaos da burmeserne så at en ”hvit”
mann var i ferd med komme i land. Heldigvis kunne de ikke komme ut på
brygga fordi to politistasjoner på henholdvis høyre og venstre side av
stranden sperret. Livvakten fra Thailand vi nå hadde ønsket god reise
hjem, hadde fortalt om de gjeldende prosedyrene og advart mot å vise
fram kamerautstyret. Dermed trasker RingeriksPortens reporter inn døra i
bygningen til venstre. En loslitt murbygning i en etasje merket
imigration police. Mottagelsen var helt grei.
Passet ble beslaglagt
Burmesiske myndigheter har ordre om å være skeptiske overfor nordmenn.
De synes ikke å være det her. En bak skranken humret til og med ”Solschær”.
Siden lokalet ikke hadde noen dører kunne jeg se at folkemengden utenfor
økte. De snakket høylydt og ruset mopeder.
Etter å ha blitt behørig fotografert og ”avhørt” via en hyggelig samtale
med mannen med flest stjerner ble et burmesisk passlignende dokument
utstedt med foto, signaurer og stempler. Da jeg trodde jeg skulle få
mitt eget pass tilbake var det stopp. Sammen med mitt innbetalte gebyr i
US dollar som min thailandske vakt hadde utstyrt meg med, ble pass og
penger skyflet ned i en skuff med forsikringer om at det ville bli
returnert til meg når jeg forlot landet fra samme grensepost innen
fjorten dager og at jeg måtte forholde meg forsiktig. I skuffen så jeg
bare ett pass – mitt. Tydelig at de ikke var overarbeidet.
Siden reglene for oppholdet ikke var forklart, men at RingeriksPorten i
alle fall hadde sluppet inn i Burma over en lukket grense, var det best
å takke pent, stappe det nyervervede burmesiske passet i journalistjakka
og dermed utfordre den stadig voksende mengden av unge menn utenfor.
Eventuelle bekymringer for mobben var grunnløse. Etter tre sekunder ble
reporteren tatt hånd om av to unge menn og geleidet ned langs hovedgaten.
Et stinkende opptråkk med salgsboder på begge sider. Begge var kledd i
knelange skjorts og t-skjorter uten brystlommer. Opplagt at disse to
karene hadde makt.
Endeløs elendighet
- We have good hotel, sir. We show you. Not talk to people. Where you
from? You tourist? You stay long time? You like Burma? Det var naturlig
å svare med enstavelsesord og studere omgivelsene de 500 meterene ferden
varte. Stanken var utilgivelig og halehenget av nyskjerrige burmesere av
en annen verden. De to ledsagerene var ikke blant dem man ville valgt
seg som venner, men i fohold til opptoget bak var de langt å foretrekke.
Den høyre siden av den humpete veien besto av en endeløs rekke
salgsboder skrudd sammen av alskens drivgods og dritt. Varene de solgte
var stort sett noen halråtne frukter og saltet fisk som spredde en real
stank i den steikende heten. De som betjente bodene var gamle damer og
middelaldrende menn kledd i skjørt. Det er vanlig i Burma å gå kledd
slik. RingeriksPortens reporter har besøkt andre deler av Burma under
fredligere forhold.
På den venstre side av veien var det lave trebygninger og enkelte i mur.
Her fantes innimellom et par plastbord med plasttauburetter. Ved disse
bordene kunne man slappe av med en øl eller litt mat, men slikt kunne
ingen unne seg, dermed satt burmeserene og betraktet opptoget som gikk
forbi. De mest velstående kostet på seg en sigarett som i Burma koster
under 20 øre og de selges gjerne en og en. Få har råd til en hel pakke.
Det fantes en god del mopeder i denne gaten, men biler? En gammel
nedkjørt lastebil ble observert.
Avhørt på hotellet
Det var mulighet til å velge mellom mellom to bosteder. Hotellet eller
Gjestehuset. Haken var bare at Gjestehuset hadde stengt på grunn av
opptøyene og de hadde ingen gjester lenger. Det var egentlig vanskelig å
fatte at hotellet holdt åpent fordi RingeriksPorten ble eneste gjest.
Svaret på dette kom seinere.
Resepsjonsskranken på ”very good hotel” var to meter lang. Bak den satt
fire unge burmesiske piker i 18-årsalderen. Sjefen selv, en kvinne rundt
50, satt på utsiden og overvåket selve innsjekket som var en
omstenderlig prosedyre. Det var først da ofisielle dokumenter fra
Thailand ble slengt på skranken at det kom til en viss framgang.
Mens de fem kvinnene holdt på med byråkratiet var det bare å gå inn i
restauranten. Det ruvende hotellet på hele fire etasjer var dominerende
i bybildet. Restauranten hadde to gamle høyttallere stående på gulvet.
Det kom heldigvis aldri så mye som et pip fra dem.
I restauranten begynte avhøret av de to selvutnevnte tolkene som alltid
var ved reporterens side. De sto ved siden av bordet og var vennligheten
selv bak falske smil.
- What you do Myanmar (navnet på Burma)? Where you from? What you work?
Det er alltid smart å svare korrekt på slike spørsmål. Disse personene
vil sikkert kunne finne de riktige svarene og lyver man kan det gå ille
nå til dags. Det er krig i Burma. Å ljuge litt kan allikevel vær en god
ide. Det virket som om svarene ble godtatt og en bunke thaipenger til
hver av dem som takk for hjelpen til å komme til hotellet så ut til å
virke. De smilte litt og tilbød de mest utrolige tjenester. Alt kunne
skaffes. Billig brennevin, svært unge piker på pedofilnivå, og en hel
rekke ting som Burma er langt fra å være i besittelse av.
I slike situasjoner later man som det hele er en spøk og jatter med.
RingeriksPorten ymtet innpå om muligheten til å ta noen bilder i området.
”Tolkene” mente det kunne la seg gjøre. Situasjonen i landet ble i denne
fasen av spillet behørig unngått.
Hamburger uten kjøtt
Etter å ha spassert i de nærmeste ”gatene” og blitt introdusert for de
mest pågående gateselgerene med overprisede smuglervarer fra Thailand
var det tid for mat og en inspeksjon av hotellrommet på imponerende 4.
etasje – heldigvis uten heis. Siden heiser er avhengig av strøm er det
viktig med regelmessig tilførsel. Tidligere har RingeriksPortens
reporter sittet innesperret en hel VM-kamp i fotball i en heis i
Vietnam.
Strømmen i Burma kommer og går. Det meste av døgnet er det ingen
tilførsel i dette området, men hotellet hadde aggregat. Det ble brukt om
natten og et par timer på dagtid. Allikevel så resten av byen ut til å
ligge i dørgende mørke etter kveldens frambrudd som kommer tidligere enn
beregnet på grunn av en halv times tidsforskjell fra Thailand.
I spisesalen ble det beordret hamburger og Fanta. Det sto på menyen.
Hamburgeren så helt lekker ut. Fordi RingeriksPortens reporter er en
smule allergisk ble det løftet på den øverste brødskiven for å sjekke
innholdet. Helt greit. Men hvor var kjøttstykket? Det var vel best å
ikke klage og heller spise det de hadde å by på. Helsemessig sikkert
bra. Synd de ikke hadde egg heller.
Rommet hadde TV og aircondition. Takket vaere aggregatet var det kjølig
om natten, men på TV`n hjalp det lite. Alt de bød på var et par
burmesiske propagandakanaler og en thailandsk underholdningskanal. Det
var vann i dusjen, det var rent sengetøy og såpe på badet. Dopapiret
manglet og myggitteret falt ut av vinduet da det forsiktig ble skjøvet
til side. Men tross alt. Det er revolusjon og krig i Burma. Neste dag
begynte problemene for alvor.
|
- Pakk vekk kameraet nå! Meldingen fra
RingeriksPortens thailandske livvakt var ikke til å misforstå. Livvakten
bisto frem til den burmesiske grensen.
Disse thailandske marinesoldatene sjekker
burmesiske flyktninger.
Dette burmesiske sjekkpunktet ligger på en liten
holme ute i sjøen nær kysten. Under slike primitive forhold sjekker de
inn- og utfarten i sitt distrikt.
RingeriksPorten fikk beslaglagt passet straks foten
ble satt på burmesisk jord.I stedet ble det utstedt et "engangspass" med
14 dagers varighet.
Kjøretøy: De merkeligste doninger
er i drift i Burma. Her har en lokal "Petter Smart" bygd seg bil.
Arbeidsledige: Langs stranden i
Kaw Thaung ligger bortimot 200 Longtailbåter fortøyd.Disse er normalt
beskjeftiget med å frakte thailendere over bukta.
Denne kvinnen er dypt fortvilet. Mannen jobber i
Rangoon hvortil all kommunikasjon er brutt. - Vi har ingen ting å leve
av, forteller hun til RingeriksPorten.
På dette bildet skimtes en lokal politistasjon
øverst til venstre. Fra dette lille murhuset ble byen holdt under
kontroll. RingeriksPorten hadde lange samtaler på denne stasjonen, men
der hersket det fotofobud.
Artikkel 2 i denne serien
Artikkel 3 i denne serien
|
TIPS OSS
|
