En togreise
En reiseskildring av Torkild Waagaard
Da jeg bor i Bangkok i Thailand det meste av vinterhalvåret, hender det
rett som det er at jeg får besøk av venner og kjente fra Ringerike.
Nylig var mine gode venner Dag og Hans på besøk. Begge to hadde tidlig
gitt uttrykk for at de ville oppleve noe litt utenom det vanlige, og med
undertegnende som reiseleder ble det bestemt at vi skulle ta en togreise
til Kambodsja.
Vi måtte stå opp grytidlig på avreisedagen, for toget gikk fra
Hulalumpong sentralstasjon i Bangkok allerede 05.55. Selv om jeg skulle
være ”guide” på turen, hadde jeg selv heller aldri gjort akkurat denne
turen tidligere. Men vi hadde ikke noe annet formål med turen enn en ren
sightseeing, så det skulle nok gå bra.
Første etappe var en jernbanestrekning på 294 kilometer opp til den
Thailandske grensebyen Aranyaprathet
Først etter at billetten var betalt, ante vi at dette skulle bli en
spennende tur. Det var nemlig bare en klasse på toget, tredje klasse, så
aircondition og hvitkledde kelnere var det bare å glemme. Men egentlig
passet det oss tograllare bra – vi skulle jo oppleve noe annerledes! Og
når en 5-timers togreise koster sju kroner og femti øre, kan man ikke
vente seg all verdens komfort. Noe for Oslo Sporveger?
Toget gikk presis, og første stopp skulle være Makkasan. Siden toget
allerede var begynt å bli fullt når vi kom på, ble vi sittende litt fra
hverandre. Så her satt vi stablet sammen med lokale bønder, barn og
gamblere som skulle over grensen for å spille på lovlige kasinoer.
Selv om togvognene var pusset opp i 1975, så var de bygd i 1921. Det ble
derfor en rå kontrast til den moderne storbyen Bangkok.
Allerede etter første stopp så oppdaget vi hvor flott det var å ikke ha
vinduer i vognen. På perrongen ble vi tilbudt frukt, øl og mineralvann.
Vi synes vi måtte smake på det lokale ølet, og det ble høytidelig skålet
mens diesellokomotivet satte farten opp over vidstrakte rismarker.
På samme måte som i Norge, går ikke jernbanesporene direkte fra det ene
stedet til det andre. Selv om Aranyaprathet ligger nesten rett øst for
Bangkok, reiste vi først i en sløyfe sydover gjennom Makkasan, Hua Mak,
Hua Takhe og Chachoengsao.
Etter Hua Mak hadde vi sakte steget ca 100 meter fra Bangkok. Nå forsto
vi at vi var midt villmarka, for plutselig slo flammene inni toget fra
begge sider, - risbøndene hadde satt fyr på halmen!
|
|
Konduktøren kommer gjennom vognene
|
Artikkelforfatteren foran grenseportalen til Kambodsja
 
Varetransport skjedde på flere måter....
Små reklameskilt fortalte om næringsvirksomhet mange
steder. |
Så fortsatte det nordover til Prachin Buri og deretter syd-østover
gjennom Kabin Buri til Aranyaprathet. Det tok til sammen ca 5 og en halv
time. Under veis fikk vi kjøpt vann, øl, mineralvann, kokosnøtter og
billig frukt. Dette var nok ingen reiserute beregnet for dollarturister.
Etter ankomst til Aranyaprathet smakte det godt med en øl. Så ble det en
nymoderne farkost som tok oss de neste 6 kilometerne til
grenseovergangen. Her var det livlig og vi ble nedrent av såkalte
kambodsjanske guider som skulle hjelpe oss igjennom.Først var det de
thailandske emigrasjonsmyndigheter og tollvesen, og så var det over og
fylle ut nødvendige papirer og betale for visa. Det viste seg da at mitt
pass var fullt uten plass til flere stempler, og de ville da ikke slippe
meg over grensa. Jeg viftet med ca 100 norske i thailandsk valuta og det
var plutselig ingen problemer med å stemple inn visa på bakerste permen
i passet!
Nå bar det oppover støvete gater i grensebyen Poipet. Her var det mye
fattigdom og vi så mye tragisk. Mange var tydelig lemlestet etter miner.
Det fantes ingen asfalt der, og støvet var ekstremt plagsomt. Vi kunne
ikke unngå å hoste. Vi tok innpå Poipets beste hotell hvor den stakkars
resepsjonisten satt med munnbind på grunn av støvet. For sikkerhets
skyld hadde vi tatt med oss håndklær og såpe. Men sengene var rene og
dusjen virket Så ble det en god søvn noen timer.
Deretter dro vi på ”byen”. Vi fant en uterestaurant med hyggelig
betjening. Dette var enkle, landsens folk. Vi bestilte grillet slange
med mye whisky. Etter hvert som tiden gikk, ble det mer whisky, og til
slutt var hele betjeningen med på å skåle. De hadde nok ikke møtt så
tørste turister på lenge, og til slutt snakket alle samme språk. Men vi
fikk da smått om senn stablet oss tilbake til hotellet for å planlegge
neste dag.
Så fulgte tre dager i Kambodsja, men det er en annen historie. |
|
