Ved inngangen til 1946 var kontanter fortsatt en viktig del av de fleste betalinger. Skulle man sende penger til en person, en forening eller en bedrift et annet sted i landet, kunne man også bruke sjekk, bankremisse eller sende beløpet på andre måter gjennom bank og post. Betalingene krevde ofte brev, konvolutter, kvitteringer og en god del manuelt arbeid.

Bankgiroen skulle gjøre dette enklere og sikrere.

I desember 1945 forklarte Ringerikes Blad den kommende nyheten under overskriften «Hva er bankgiro?». Privatbankene og sparebankene hadde arbeidet med å forbedre bankenes formidling av betalinger, og fra nyttår skulle en organisert bankgiroordning settes i verk.

Penger fra konto til konto

Ordet «giro» kommer av et uttrykk som betyr å overføre eller la noe gå rundt. Hovedideen var enkel: I stedet for å ta penger ut av banken og deretter sende eller levere dem til mottakeren, kunne banken flytte beløpet direkte fra betalerens konto til mottakerens konto.

Tenk deg at en innbygger på Hønefoss skulle betale 25 kroner til en forretning i Oslo. Kunden fylte ut en blankett og leverte den til sin egen bank. Banken trakk beløpet fra kundens konto og sørget for at pengene ble overført til forretningens bank.

Pengene ble altså ikke sendt som sedler i en konvolutt. De ble flyttet ved at bankene førte beløpet ut av én konto og inn på en annen.

Dette høres dagligdags ut i dag. I 1946 var det et viktig skritt på veien fra et kontantbasert samfunn til den elektroniske betalingshverdagen vi senere fikk.

To forskjellige blanketter

Den nye ordningen benyttet to typer formularer.

Den ene var en overførings- og utbetalingsblankett. Den kunne brukes når en kunde selv ønsket å overføre penger. Blanketten bestod av flere eksemplarer som ble fylt ut samtidig ved hjelp av gjennomslagspapir. Det tilsvarte omtrent det å fylle ut én opplysning på flere kopier på én gang.

På blanketten skrev kunden hvor mye som skulle overføres, hvem som skulle motta pengene, og hva betalingen gjaldt. Banken tok deretter hånd om overføringen til mottakerens bank. Dersom mottakeren ikke skulle ha pengene inn på konto, kunne blanketten også brukes som grunnlag for utbetaling.

Den andre typen var betalingskortet. Dette var særlig beregnet på bedrifter, aviser, foreninger og andre som regelmessig krevde inn penger fra mange mennesker.

En forening kunne for eksempel sende ferdig utfylte betalingskort til medlemmene når kontingenten skulle betales. En avis kunne gjøre det samme når abonnementsavgiften forfalt. Kortet kunne allerede inneholde mottakerens navn og adresse, beløpet og en forklaring på hva betalingen gjaldt. Kunden leverte kortet og betalingen i en bank, som sørget for at beløpet kom fram til mottakeren.

Betalingskortet var dermed en tidlig forløper til giroblankettene som senere fulgte med strømregninger, forsikringskrav, abonnementer og medlemskontingenter.

Bankens kvittering var beviset

En viktig fordel var at betaleren slapp å skrive et eget brev til mottakeren for å fortelle at pengene var sendt. Bankens kvittering var tilstrekkelig dokumentasjon på at betalingsoppdraget var levert.

Ordningen reduserte behovet for brev, konvolutter og rekommanderte sendinger. Samtidig ble faren mindre for at kontanter skulle forsvinne underveis. Ringerikes Blad fremhevet derfor bankgiroen som en fordel både for avsenderen og mottakeren.

Blanketten kostet 20 øre. Ifølge avisens omtale omfattet dette bankens godtgjørelse for å gjennomføre overføringen. Kunden skulle dermed normalt ikke betale mer enn vanlig brevporto i tillegg.

Ingen egen girokonto

Ved innføringen behøvde kundene ikke å opprette en særskilt girokonto. De kunne benytte sine vanlige bankkonti.

Hver konto fikk et eget bankgironummer. Dersom en forretning eller forening trykket nummeret på brev, fakturaer og andre trykksaker, kunne banken raskere finne ut hvor betalingen skulle sendes. Mottakeren kunne dessuten få beløpet ført direkte inn på kontoen.

Et bankgironummer var altså en adresse for pengene – omtrent slik et kontonummer fungerer når vi betaler i nettbanken i dag.

Bankene måtte gjøre opp seg imellom

Bankgiroen fra 1946 må ikke forveksles med det langt mer automatiserte og sentraliserte bankgirosystemet som kom senere.

Den første ordningen ble opprettet gjennom samarbeid mellom enkelte banker. Etter hvert sluttet flere banker seg til. Det fantes imidlertid ingen felles sentral som behandlet alle giroene. Når en kunde i én bank betalte en mottaker i en annen, måtte bankene registrere overføringen og senere gjøre opp fordringene seg imellom.

Arbeidet var i stor grad manuelt. Blanketter skulle kontrolleres, sorteres og bokføres, og opplysningene måtte sendes mellom bankene. En betaling kunne derfor ta betydelig lengre tid enn dagens kontooverføringer.

Postverket hadde allerede innført postgiro i 1943. Postgiroen og bankgiroen ble to konkurrerende systemer. I 1955 stod postgiroen for rundt 90 prosent av antallet girotransaksjoner i Norge, mens bankene hadde omtrent 10 prosent. Målt etter verdien av betalingene hadde bankene en noe større andel.

En betalingssentral overtar

I 1969 besluttet bankene å opprette en felles girosentral. Bankenes Betalingssentral, vanligvis omtalt som BBS, ble etablert i 1972 og startet virksomheten året etter.

BBS samlet og effektiviserte behandlingen av betalinger mellom bankene. Etter hvert ble opplysninger på giroblankettene lest maskinelt, og stadig mer av bokføringen og avregningen ble automatisert. I 1977 lanserte BBS og bankene elektronisk girering for bedrifter.

På 1980- og 1990-tallet kom blant annet brevgiro og telegiro. Med brevgiro kunne kunden underskrive giroblankettene, legge dem i en egen konvolutt og sende dem til behandling. Telegiro gjorde det mulig å betale regninger ved hjelp av telefonen.

I 1996 ble bankgiro og postgiro samordnet med en felles blankettstandard. Dermed forsvant mye av det gamle skillet mellom de to systemene.

Finnes bankgiro fortsatt?

Ja – men ikke helt i den formen folk møtte i 1946.

En girobetaling er fortsatt en overføring av penger mellom konti. Når vi legger inn en vanlig regning i nettbanken, foretar vi i prinsippet en girobetaling. Norges Bank regner ordinære betalinger i nettbank og mobilbank som kontooverføringer, eller kredittoverføringer, innenfor girosystemet.

AvtaleGiro bygger på det samme grunnprinsippet, men her har kunden gitt mottakeren tillatelse til å kreve beløpet direkte fra kontoen på avtalt dato. En vanlig betaling i nettbanken settes derimot i gang av betaleren.

Det gamle ordet lever også videre når banker omtaler betaling av en giro i skranken eller levering av bankgiro i en girokasse. Papirblanketten har imidlertid mistet nesten hele sin tidligere betydning. Kontonummer, KID, eFaktura, nettbank, mobilbank og automatiske betalinger har overtatt arbeidet som tidligere krevde utfylte kort, gjennomslagspapir og manuell behandling.

En stille revolusjon

Bankgiroen var ikke like synlig som en ny bilmodell, en jernbane eller en fabrikk. Likevel var den en viktig nyhet. Den gjorde det mulig å flytte penger uten at sedler og mynter måtte følge med fra sted til sted.

Ordningen som startet 1. januar 1946 var langsom og arbeidskrevende sammenlignet med dagens systemer. Men selve prinsippet er det samme: Betaleren gir banken beskjed, banken belaster én konto, og mottakeren får beløpet godskrevet på en annen.

Når vi i dag betaler en regning med noen få tastetrykk, viderefører vi derfor en betalingsmåte som norske bankkunder første gang ble kjent med for 80 år siden.

Kilder

• Ringerikes Blad: «Hva er bankgiro? – Ordningen som settes i verk fra nyttår», desember 1945.
• Norges Bank: «Pengenes funksjoner som byttemiddel, målestokk og verdioppbevaringsmiddel». Opplyser at postgiro kom i 1943 og bankgiro i 1946.
• Store norske leksikon: «Betalingsformidling». Historisk oversikt over postgiro, bankgiro, bankenes avregning og etableringen av Bankenes Betalingssentral.
• Norges Bank: «Norges Banks arbeid med avregning og oppgjør», Penger og Kreditt, nr. 3/2007.
• Regjeringen.no: NOU 1996: 24 – «Betalingssystemer m.v.». Om samordningen av postgiro og bankgiro og innføringen av en felles blankettstandard.
• Norges Bank: «Retail payment services 2023». Forklaring av dagens girobetalinger, kredittoverføringer og direkte debiteringer.
• Jørgen Festervoll: «Hvordan fikk Norge et betalingsformidlingssystem i verdensklasse?», Norsk IKT-konferanse for forskning og utdanning. Om etableringen av BBS og overgangen til elektronisk betalingsformidling.