Pandemitiden har vært tøff, «en kamp med selvdisiplinen» der han har jobbet hver dag, komponert og øvet. Turneer er blitt avlyst eller utsatt, og det har vært langt mellom konsertene. Derfor var onsdag kveld en sterk kveld for Eivind Aarset:

Ikke bare spilte han releasekonsert for fjorårsalbumet «Phantasmagoria, or A Different Kind of Journey» – han mottok også jazzens gjeve utmerkelse Buddyprisen.

– Det var veldig fint å få denne prisen nå, som den betyr ekstra mye, sier Aarset til NTB.

Gitaristen har spilt med en rekke av de tidligere Buddy-vinnerne, og derfor heter det i pressemeldingen fra Norsk Jazzforum: «Det er på høy tid, eller på overtid som vi vet mange vil si, at Eivind Aarset selv mottar norsk jazz’ høyeste utmerkelse, Buddy-prisen».

Betydelig skikkelse

I begrunnelsen heter det at Eivind Aarset er «en betydelig skikkelse i norsk jazzliv, og en utøver som i høy grad har bidratt til at jazzen som kunstform har utviklet seg i sin egen samtid. Både gjennom egne prosjekter og en lang rekke samarbeid er Eivind Aarset en musiker som har vært med på å forme det norske jazzuttrykket», heter det.

Bugge Wesseltoft, som utgir Aarsets plater, sier han er «en stilskaper hyllet og anerkjent av gitarister verden over» som i snart 30 år kontinuerlig har jobbet frem sitt eget gitarunivers.

– Gratulerer med utrolig fortjent Buddy, hilser Wesseltoft. Musikerkollega og grunnlegger av Punkt-festivalen, Jan Bang, slutter seg til og karakteriserer Aarset som en musiker i konstant bevegelse.

– Han er alltid på jakt etter nye måter å uttrykke seg på – enten med sitt eget band eller i duoformat eller som gjestemusiker med en utallige andre prosjekter i inn- og utland. Han har den spesielle evnen til å få andre til å skinne, sier Bang.

Sluttet å telle

– Jeg liker å jobbe med folk og er veldig glad i å være med på andres prosjekter, sier den nybakte Buddy-prisvinneren selv. Han bare ler når NTB spør om hvor mange plater han spiller på, og anslår at han er med på «noen hundre utgivelser».

– Det er mange år siden jeg sluttet å telle, rett og slett!

– Juryen kaller gitarspillet ditt for «atmosfærisk og eiendommelig»?

– Jeg liker å holde på med klanger og utforske de orkestreringsmulighetene som ligger i å bruke gitaren slik jeg gjør. Jeg tenker mer orkestrering enn gitarspill; hvordan jeg legger klangene, hva slags lyd jeg bruker, hvordan jeg har lyst til å være med og forme lydbildet. Når jeg spiller tenker jeg av og til «nå har jeg funksjonen til strykere», eller et kor. Så kommer det andre ting ut, men slik forestiller jeg meg det, gjør Eivind Aarset et vennlig forsøk på å forklare sitt mesterlige gitarspill.

Hendrix og Miles

Men hvor startet egentlig en slik hyllet musikerkarriere? Eivind Aarset forteller om noen ti år eldre fettere som spilte i band og som han så opp til.

– Som 11-åring kjøpte jeg en plate av en kamerat, en Jimi Hendrix-skive, og da var det gjort. Det var stort for meg. Siden 12-13-årsalderen har jeg prøvd meg frem, sier Aarset.

Jazzen kom gradvis på ham. I tenårene hørte han masse på jazzrock, særlig en Miles Davis-plate fra midten av 1970-tallet som han kom over og syntes «var helt fantastisk kul».

– Den har det rockete, Hendrix-aktige så vel som soul og groove og samtidig litt galskap. Den heter «Agartha», og er nok ikke den platen som Miles-kjennere setter høyest. Men det var den første jeg hørte som åpnet ørene mine for det, påpeker han.

Men det første profesjonelle bandet hans var et rockeband – der klassekamerat på musikkstudiene, Jørun Bøgeberg spurte om han ville bli med i. Senere ble det virke som studiomusiker der han etter eget ønske fikk «jobbe med masse folk», oppsummerer Aarset

Får energi

– Samtidig holdt jeg hele tiden på med improviserte ting ved siden av, og det ble mer og mer «mitt» – det som jeg holder på med, sier Eivind Aarset (60).

Som spilte forsinket slippkonsert denne onsdagskvelden som han fikk overrakt Buddyprisen. Albumet kom i september, og han hadde en slippkonsert på på Punkt i Kristiansand rett i kjølvannet. Men han ville gjerne at hovedstadspublikummet skulle få sitt.

– Vi spiller låter, men det er åpen tilnærming til låtene og det trives jeg godt med. Det føles ikke som man reproduserer musikken da, men at man er til stede og lager den der og da likevel. Det er for min del veldig komfortabelt. Dette er på en måte et yrke, men det å spille en bra konsert gir så mye energi og betyr rett og slett veldig mye for meg.